ADVARSEL

Det er lørdagsmorgen, klokka er 12 og Kjell Thomas og jeg stikker på Tesco for å kjøpe oss mat. Vi finner det vi trenger, reker bort til kassa og skal om et par øyeblikk til å betale for varene i kurvene våre. En usunn men digg uvane jeg har tatt til meg mer og mer de siste par ukene, er å alltid ha lyst på snickers. Det er bare så innmari godt! Så jeg gjør som vanlig, og græbber to små snickerser fra hylla ved kassa. Men hva ser jeg: En ny sjokolade (jeg har iallefall ikke sett den før) med navnereferanse som minner mer om motorsagdur og tømmerhogst enn det varen liksom skal forestille; sjokolade. LEKKERT, tenker jeg og legger den ene snickersen tilbake i hylla, og tar en slik ukjent og spennende sjokolade wrappet inn i ferrarirødt papir med tøffe flammer på.

Forventningene bygger seg opp mens kassadama piper varene en for en, mens hun sier noe jeg absolutt ikke forstår noe som helst av. Men jeg klarer å rote frem pengene og får betalt. Den nye sjokoladen legger jeg naturligvis i posen sist, slik at jeg enkelt kan ta plukke den opp og sluke den. Jeg har betalt, og stapper alle greiene i to poser, møter Kjell Thomas (som allerede har ventet på meg en liten stund) og åpner sjokoladen med et enkelt grep. Smaken... Vel jeg burde skjønt det (sjokoladen smaker akkurat det den forteller at den gjør - trebit med noe kakaoaktig atåt). Med litt snurt mine måtte jeg innrømme at Kjell Thomas hadde rett angående sin bedømmelse av sjokoladen allerede fra første øyeblikk da vi så den i hylla -"Hør på navne a, trebit".

Hva er det jeg prøver å si med dette? JO, hvis du ikke liker smaken av tre, bark og fet kakao som setter seg fast i ganen, foreslår jeg at du ikke gjør som meg. Kjøpe den, enda mindre spise den. I så fall kan du gi den til noen som gav deg et kjipt valentinskort?