lørdag 27. februar 2010

ADVARSEL


Det er lørdagsmorgen, klokka er 12 og Kjell Thomas og jeg stikker på Tesco for å kjøpe oss mat. Vi finner det vi trenger, reker bort til kassa og skal om et par øyeblikk til å betale for varene i kurvene våre. En usunn men digg uvane jeg har tatt til meg mer og mer de siste par ukene, er å alltid ha lyst på snickers. Det er bare så innmari godt! Så jeg gjør som vanlig, og græbber to små snickerser fra hylla ved kassa. Men hva ser jeg: En ny sjokolade (jeg har iallefall ikke sett den før) med navnereferanse som minner mer om motorsagdur og tømmerhogst enn det varen liksom skal forestille; sjokolade. LEKKERT, tenker jeg og legger den ene snickersen tilbake i hylla, og tar en slik ukjent og spennende sjokolade wrappet inn i ferrarirødt papir med tøffe flammer på.

Forventningene bygger seg opp mens kassadama piper varene en for en, mens hun sier noe jeg absolutt ikke forstår noe som helst av. Men jeg klarer å rote frem pengene og får betalt. Den nye sjokoladen legger jeg naturligvis i posen sist, slik at jeg enkelt kan ta plukke den opp og sluke den. Jeg har betalt, og stapper alle greiene i to poser, møter Kjell Thomas (som allerede har ventet på meg en liten stund) og åpner sjokoladen med et enkelt grep. Smaken... Vel jeg burde skjønt det (sjokoladen smaker akkurat det den forteller at den gjør - trebit med noe kakaoaktig atåt). Med litt snurt mine måtte jeg innrømme at Kjell Thomas hadde rett angående sin bedømmelse av sjokoladen allerede fra første øyeblikk da vi så den i hylla -"Hør på navne a, trebit".

Hva er det jeg prøver å si med dette? JO, hvis du ikke liker smaken av tre, bark og fet kakao som setter seg fast i ganen, foreslår jeg at du ikke gjør som meg. Kjøpe den, enda mindre spise den. I så fall kan du gi den til noen som gav deg et kjipt valentinskort?



tirsdag 16. februar 2010

Vi er ved Andy Warhol - museet i Medzilaborce, nær grensa til Ukraina. Hmmm, fancy tenker du kanskje... ja, det var faktisk ganske fancy. Anser meg selv for å være ganske steinaldersk når det gjelder mitt forhold til "finkultur". Hodet mitt har en lei tendens til å tenke på "kultur" som noe som forbindes med det kostbare operahuset i Oslo, som er en spesialbygd playground for de på vestkanten som tørker seg i nesa med 1000 lapper. Jaja, jeg kan iallefall skryte av at jeg ble svært beriket av de kunsteriske inntrykkene jeg fikk på Warhol- museet. Men hvordan kom vi oss dit? Hmm...
Denne italieneren var med i språkklassen for et par uker tilbake. Veldig grei kar, som for anledningen ikke har noen som helst beskjeder skrevet bak øret (helt garantert ikke på venstre). Han har en god liten tralle som brakte oss hele veien fra Presov til dette lille stedet Medzilaborce.
Profilbilde av sjåføren Max...
Den herlige sidekvinnen Mari...
Å Onganj baki!
Kjell Thomas har akkurat leppa verdens største pris, og Martina (fra Polen, også hun tidligere klassekamerat fra språkklassen) gleder seg (over at Kjell Thomas sannsynligvis akkurat har tatt rekorden for "største snuspris i bil under et tonn med en sjåfør fra Italia", eller fordi vi er på vei til Andy Warhole museet vites ikke).



Et closeup av museet... Det rangler i skjelettet av rein fryd, dere!


Inngangspartiet er prydet med kunst inspirert av Andy Warhol selv. "Henne sjer rættle bra ut", tenker jeg mens jeg passe svett av forventning spaserer inn døra...


Innafor døra ser jeg noe som minner om mye om Mikke Mus, men nei. Vi forstår at dette er Minni Mus (se deler av sløyfa øverst i bildet). Med kunsteriske utskeielser som innspill for å spice opp bildet da seff. Men så...... INGEN BILDER TILATT. Skiltet roper mot oss, og vi forstår at... "Næi, bli nitj nå bilda tå de henne næi....". Så sorry folkens, ingen fete fotos fra Warhol museet. Men minnene, akk de bæres dypt inne i mitt sinn. Og tankene om operahuset, vel de er ikke fullt så bitre lenger. For øyeblikket...

onsdag 3. februar 2010

Dagens

Kjell Thomas? Hva gjør han i bussen en fredagsmorgen? Og hva skjuler seg bak det sleske smilet som drar damer som fluer på en sukkerbit? I resten av bussen finner vi blant annet....
Helsprø finner....
En hyper trønder...
Mari?! Her trengs en forklaring. Nysgjerrig? Sjekk ut bloggen til Kjell Thomas....

Og nå: En presentasjon av dagens språkundervisning! Dette er den siste uka med intensivt språkkurs, det venter en "eksamen" + en presentasjon (På fredda) der vi studentene skal presentere oss selv- si litt om familie, land og hvilke inntrykk vi har fått av Slovakia så langt. Dette skal naturligvis foregå på slovakisk. Jeg har blandede følelser for fredagens events, men det skal vel gå bra. Mari har tålmodig forklart meg gloser og fraser jeg ikke har skjønt en døyt av, og når lærern har spurt meg og har ventet på et (fornuftig) svar fra meg, har Mari og Kjellern hviska i øret mitt. Kaldsvetten blir erstattet med lettelse og jeg puster lettet ut etter å ha svart på vaklende slovakisk- "Æhh... ehm, mam sa (jeg hvisker: hæ hva sa du? åja...) d..dobre djakujem". Det betyr "jeg har det bra, takk skal du ha". Så takk til mine kjære reisekamerater; Mari og Kjell Thomas!

I dag har vi hatt om navn på kroppsdeler, slik at vi veit navnet på hode, bart, kne og albue, hendholsvis hlava, fuzy, koleno og laket`. Læreren var flink og tålmodig.

Skulle det skje at man ikke skjønner hva det snakkes om (det skjer ofte i mitt tilfelle) er google translator GENIAL. Grammatikken er ikke helt 100%, men god nok til å skjønne hva ordene betyr. Odkial si, f.eks. Det betyr - "Hvor er du fra?"
Men har man ikke et svar (eller man ikke kommer på et) sier man bare "dobre" og smiler. Det er svaret på nesten alt. Dobre betyr noe sånt som ok, fint, bra. Smiler man samtidig, er man nesten garantert at samtalepartneren vil bli fornøyd.